juneSA

Dette kommer til å bli et utrolig langt innlegg, siden jeg skal oppdatere på ting ingen har blitt oppdatert om. Helt opp til deg om du vil lese, but here we go.

Jeg hadde en fantastisk start på utvekslingsåret - NYC innfridde enkelt forventningene, for å si det slik. Etter de tre dagene i NYC tok jeg flyet til Houston, og videre til Corpus Christi - der vertsfamilien min ikke var ankommet enda engang, men de kom jo fem minutter senere eller noe, så det gikk fint. De virket veldig hyggelig, og det var utrolig koselig når jeg fikk min første amerikanske opplevelse - med amerikanere, vel og merke; Whataburgers. Vertssøster (som forresten er 93er) tekstet hele tiden, og snakket ikke stort til meg. Fikk vite at vi skulle på fotball- kamp om kvelden, men det var det. Nå lyver jeg, for hun sa vel også "Not to be rushing anything, but when are you going back home?" når vi var på sykehuset like etterpå - fortsatt tekstende på mobilen.

Vi dro på skolen samme dag, for å skrive meg inn. Alle var skikkelig grei mot meg, og jeg trodde oppriktig folk køddet når de sa "Damn, you're going to live with her?! I feel sorry for you," når jeg sa hvem jeg bodde med. .. de gjorde ikke det.

Fotballkampen gikk helt ok - jeg har ingenting imot og være to timer unna plassen jeg skal bo, helt fuckings alene, kun timer etter at jeg har ankommet, og er på andre siden av Jorda fra der jeg hører hjemme. Jeg var smålig forvirret under hele fotballkampen også, men hey, hva forventer du av meg? Vi var vel "hjemme" igjen rundt ett, tror jeg. Følte meg dødsliten, og ville bare sove. Sovnet vel med en gang, og var smålig desorientert når jeg våknet neste dag .. klokka ti. "She slept forever, but I was all nice and let her sleep in until like ten," joda, takk for den. Vet ikke med dere, men jeg blir en smule sliten når jeg har vært og gått rundt i NYC i tre dager, reist i to og bare det å ha litt jetlag.

Jeg ville prate med min kjære ♥mamma og si at jeg har det bra, og at jeg lever - men fikk ikke det med det første heller. Husker ikke helt, men tror det tok litt over en uke(?) før jeg fikk blitt med inn til kontoret der kjære vmor "jobber" - hermetegn hvorav at hun egentlig ikke jobber, men spiller kabal og prøver å selge herbalife; noe som er litt morsomt, med tanke på hun, ehe. Jeg ble ikke vekt til vi skulle ivei heller, så det er takket bare min areacordinator som gadd og kjøre meg dit etterpå at jeg fikk pratet med mamma og lillebror. Hadde et intervju der hun spurte meg om alt gikk bra med familien, om jeg hadde noe negativt og si om de osv - når vsøster er fem meter unna og ser film, og vfar står tre meter fra oss inne på kjøkkenet. Ja, tror ikke den var så gjennomtenkt jeg heller.

Jeg har aldri løyet når folk har spurt meg om hvordan det går her - jeg bare vrir på spørsmålet så det høres bra ut. Noe annet hadde vært flaut. Så hva kan man si? "Skolen er helt toppers, alle er så greie og imøtekommende der!" "Om jeg har det bra? Ja, du, forresten - det var bare 30ºC her i dag!" .. alt det er jo sant. Men det er ikke svaret på spørsmålet som blir stilt - har blitt utrolig god på det og skifte samtaleemne however. Best, egentlig. Det som egentlig var svaret de tre måndene jeg bodde hos denne vertsfamilien var vel egentlig mer som dette: Jeg takler det ikke lenger .. og ha folk som introduserer meg som "Our exchange student from Germany," (ja, med trykk på ordet our) eller og aldri bli inkludert på noen som helst måte. Og våkne hver dag og vite at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt - ikke for det, ingen jeg kunne ha pratet med uansett, siden vertsfamilien min bokstavlig talt ikke pratet til meg, ved mindre vi skulle noe sted eller .. nei, det var vel egentlig basically it. Åh! Nei - vertsmor snappet vel egentlig relativt ofte for enkle ting som "Hi," "Hello, could I go to Beals after school with Jennifer?" Men er ikke helt sikker på at det var den type anerkjennelse jeg søkte fra de. Helt ærlig er det mye tøffere enn det jeg hadde trodd, og er utrolig sjalu på de som har en once in a lifetime opplevelse - når jeg er stuck på en ranch der vertsmor sier i et av de mange møtene der jeg har bedt min areacordinator om hjelp, "She's here because Brittany wanted her." Flott, jeg var ei dukke i lekebutikken som vertssøster ville ha. Fint og vite, fint og vite." Ja, det er det jeg skulle ha sagt.

Jeg er ikke litt gal engang, jeg hadde bare ekstremt mye fritid. .. og etter og tilbring tre, fire timer på et rom etter skolen hver dag - dette er et eller annet athletic- rom btw - så blir du litt lei. Jeg synes det siste bildet var utrolig nydelig, og reflekterer meg som person utrolig godt.

Det verste og tenke på er at jeg ikke hadde hjemlengsel de tre måndene jeg bodde hos denne familien. Fikk mobilen min til og funke etter to måneder (måtte bare betale regninga til vertsfamilien min på omtrent $240 først); så da hadde jeg plutselig internett- tilgang hvor enn jeg var. Det var flott, var en trygghet for meg, om du skjønner. Ah, var på dette tidspunktet jeg begynte og spille Mafiaens Hevn - flaut og innrømme på bloggen, men var hvertfall det tcmn hadde anbefalt alle et par måneder tidligere. Riktig nok ikke derfor jeg registrerte meg, men uansett. Kom igjen, ikke mange spill som funker på mobilen; runnet Cut the Rope, likte aldri Angry Birds og hadde sett alle tv- seriene og filmene jeg hadde på dataen. Twice. Tror jeg aldri hadde hjemlengsel her siden jeg ikke på noen måte så hva jeg gikk glipp av. Var en familie med .. ja, vi har jo alle problemer, og de var jo ikke akkurat family of the year. Til og med rådgiveren min på skolen syntes synd på meg, før jeg hadde sagt noe - og sjekket regelmessig opp at alt gikk "bra," på hjemmefronten.

Følte meg skyldig i tre måneder for og ikke ha hjemlengsel - og helt ærlig, brøt jeg vel sammen i slutten av november. Da ringte jeg mamma i tårer på skype - dette var om kvelden i Texas, så da var det jo ekstremt tidlig i Norge; mamma skulle da prate med organisasjonen min i Norge. Neste dag fikk jeg en telefon fra områderepresentanten min rundt 16:00 - tok virkelig ikke mer enn en telefonsamtale fra mamma, og neste dag skulle de ta meg ut av vertsfamilien min. Hadde på dette tidspunktet jobbet for og få en ny vertsfamilie i en måned, uten at noen forsto alvoret. Ble bokstavlig talt syk av og bo der, og måtte være hjemme fra skolen. Mamma er det nærmeste man kommer superwoman, og hun elsker meg. Virkelig.

Øyeblikk som dette var vel de verste. Lillebror vet seriøst hvor jeg er - når mamma sier "Hvor er June?" så ser han på dataen, og han kjenner meg igjen om jeg tar på kamera!! Aldri følt en sånn glede som når jeg innså det, at lillebror fortsatt visste hvem jeg var.

Ikke tro at det ikke har vært oppturer også; men det er ikke de som skiller seg ut. Jeg ler fortsatt når jeg tenker på at de har drive thru whatever; en ting er McDonald's og SubWay - men når de har en drive thru bank, apotek og for å hente barna sine på skolen, da blir det litt ille. Kødder ikke, de kjører inn for og hente barna, sier navnet til de - som om de bestilte noe fra menyen på McDonald's - så får de raskt beskjed om at "Han og hun kan bli hentet ved kjegle nummer tre." Husker også alle gangene jeg var med vertsmor for og ta opp lån til og betale det andre lånet. Eller når jeg måtte sove på gulvet når vi dro inn til Corpus Christi for og besøke faren til vertssøster over helga - har operert i hoftene tidligere, så det fucker opp passe masse når jeg ligger på siden i et par døgn.

Dagen jeg ble tatt ut av vertsfamilien min var den verste dagen noen sinne. Har aldri hatt et så ille adrenalin- rush før. Pakket ned hele rommet mitt, og håpet bare at ingen skulle komme inn på rommet mitt, mens jeg ventet på at Sylvia (områderepresentanten min) skulle kommer og hente meg; hun skulle though ikke komme før rundt 23:00. Rundt 23:10 ringte hun, og sier at de var der om tre minutter, eller noe i den duren. Alle har da lagt seg, og det er vel nå Sylvia banker på døra, hører og at Brittany, vertssøsteren min på dette tidspunket, åpner døra. Jeg går ut (til dere som kjenner meg, jeg er tidenes mest nysgjerrige menneske - forventer du virkelig at jeg skal sitte på rommet til jeg får beskjed om at "Hey, du kan stikke"? Ne'ei.) bare for sjekke hvor det blir av Sylvia, og rekker så vidt og se at Brittany slenger døra i trynet på hun, før jeg får en rekke spørsmål som "Where do you think you're going?" "Did you call someone?" "It's non of your buisness," osv slengt i trynet - teknisk sett ringte jeg ikke, jeg tekstet; så løy jo ikke. .. Noen minutter senere kommer vertsmor inn på rommet mitt, tidenes blikk og "Grab your stuff." .. skal ikke krangle på det, hvertfall. Så snart jeg var ute av huset etter og ha tatt med meg halvparten av tingene mine låser vertsmor døren, og jeg måtte banke på døra helt awkward ".. I still have my suitcase in there." Slapp meg inn, og fotfølget meg just in case jeg skulle stjele vaskepulveret eller noe, regner jeg med.

Mitt forsøk på og pakke kofferten! Satt på den en halvtime for og endelig klare og lukke den. Jeh, så har jeg en annen bag, et par vesker og noe småting overalt. Kjøpt enda en koffert nå forresten.

Neste dag på skolen var jo ikke videre hyggelig - andre timen har jeg fortsatt med vertssøster. Kom meg vel gjennom dagen helt greit frem til når jeg går til sjuende time, og får beskjed om at jeg må til AP's office. Helt OK det, tenkte ikke stort over det - ante ikke hvor det var, siden jeg ikke akkurat blir sendt til rektor's kontor så ofte at det gjør noe. Brent viste meg veien dit, og har aldri følt meg så feig som når jeg ser at vertsmor og vertssøster sitter der inne. Greit, jeg er feig - ikke faen om jeg skulle inn der.

Før jeg fikk byttet vertsfamilie - vel, ble ikke akkurat bytte med en gang, jeg ble bare tatt ut av den familien jeg var i. Kjørte tre timer til Columbus, siden den familien allerede var godkjent. Må innrømme at jeg var ganske så sjalu på Lena og vertsfamilien hennes; jeg pratet mer med vertsmoren hennes, Mary, i løpet av de få dagene jeg var der mot de tre måndene jeg bodde hos den andre. Savner de, og holder fortsatt kontakten.

En eller annen dag i desember, kom jeg til den nye vertsfamilien min. Neste dag var det skole, og jeg syntes det var ekstremt hyggelig og møte opp, og få slengt i trynet alt vertssøster hadde sagt om meg i løpet av noen dager, at hun og kjære vertsmor prøvde og få meg utvist på grunn av de tingene jeg visstnok har sagt og .. ja, ting som det. 

Ting gikk bra til den nye vertsfamilien min - en god stund, hvertfall. De introduserte meg som regel som "This is June, she's our new daughter from Norway." Liten oppgradering fra den forrige, for og si det slik. Vertsforeldrene mine er utrolig unge, med vertsmor på 28 år, vertsfar på 32 år (tror jeg); og der de igjen har to barn på fem og åtte. .. problemet her er vel at de ikke har mye peiling på hvordan de skal behandle deres nye "datter." Jeg har helt ærlig litt problemer med at det forventes at jeg skal være med på pianoøving, fotball- og basketball- treninger og kamper, i parken eller for og besøke vertsfar på jobben. Jeg har ikke noe imot og være med fra tid til annen, men hver dag blir litt mye for min del. De tok meg med til Fiesta Texas btw! Var utrolig morsomt.

Søt med beats.

Misforstå meg rett - vertsfamilien min nå, de er greie de, men de har ikke peiling på hvordan det er og ha en tenåring i hus. Her får jeg i det minste være med venner på fritiden, pratet med de - men amerikanere er ikke akkurat de mest forståelsesfulle, og at man har en dag fra tid til annen hvor man bare føler seg jævlig og virkelig bare vil være alene.

Alle har den irriterende muntre jenta i klassen - og jeg har åpenbart forandret meg utrolig her .. siden jeg har typ blitt hun. Vertsbroren min sier hele tiden, "You're never mad, you're always happy! You just smile all the time." .. ikke helt det dere hadde forventet eller? Ikke jeg heller, tro meg. Så har vi venner, lærere og randoms som hele poengterer hvor glad jeg ser ut. Tror jeg er blitt den jenta som irriterte meg helt sykt tidligere.

Første bilde er av meg og vsøskene mine, og siste er av vmor Anna, meg og Vallie (vsøster).

Var for en liten stund tilbake mamma lastet opp et bilde av lillebroren min på facebook. Jeg kjente ikke igjen guttungen - bare litt over et år gammel, så forandrer seg jo raskt nok - men jeg hadde ikke kunne sagt med hånda på hjerte at jeg kjente han igjen om det så sto om livet. Etter det har det vel i grunn bare gått nedover.

Men nå skal du høre. Det er ikke meg - den "meg" jeg er nå er et emosjonelt vrak for tiden. Jeg savner uavhengigheten, ytringsfrihet og bruk av sarkasme og ironi noe helt sinnsykt. Jeg savner familien min, vennene mine og .. vel, Eirin. Having a sister is like having a best friend you can't get rid of. You know whatever you do, she'll still be there. Herregud som jeg savner lillesøsteren min; også kjent som frøken perfekt. Savner også frihet og kollektivtransport. Savner spontanturer til syden, Sverige, Polen eller bare til Trondheim. Savner den ikke ekstremt fuktige luften i Norge, fjell og minusgrader. Savner privatlivet mitt, gå turer med Moki .. og ganske enkelt og være meg selv. Lander på Gardemoen den 7. juni, og innen klokken 11:30 samme dag får jeg alt tilbake. Det gledes.

Har lært utrolig mye om meg selv, og tross alt så ville jeg ha gjort alt om igjen. Så om du har sjangsen - do it. Forresten, jeg er utrolig - hvem klarer og dra til Texas, bo der i ti måneder og være like bleik som når man dro? Og for og svare på tittelen av dette innlegget: Jeg blogger ikke fordi .. jeg har ikke lyst til og fortelle det. Jeg skjemtes så utrolig over og kaste bort et år på noe jeg mistrivdes med, at jeg ikke ville noen skulle vite det. .. og slik som det er nå, har jeg bare lyst til og ligge på rommet mitt 24/7 og ikke gjøre noe, for jeg er et emosjonelt vrak, og jeg har ikke peiling på hvorfor. Uansett er ikke det noe jeg har lyst til og dele her, så du må gjerne anta at jeg lyver.

Tro det eller ei, men skrev bare det her utrolig raskt, så er bare et "kort" sammendrag. Utrolig uoversiktelig osv, og det beklager jeg - men det er bare tanker, og det som falt meg inn. Tviler på at du leste hele, men skal bare referere til den hyppig oppdaterte bloggen min neste gang noen spør.

EDIT: Innså at jeg ikke nevnte noe om at jeg var i California en uke, "he-he."

Heihei! Dette innlegget har ikke noe med utveksling og gjøre - dette er et sånt innlegg jeg kunne ha skrevet for et år siden, så vet du det. 

Jeg kjenner en brokkoli, seriøst, og hun er så übersøt; jeg mener, sjekk videoen!

Uhm, så synes jeg det er passe ironisk at jeg betaler mindre for norskt vann her enn i Norge; $1.49 for 0,5l. Jeg savner vannet hjemme i Norge, vi er så heldige, dere aner ikke.

Jeg sto opp halv sju i dag .. herregud; jeg står vanligvis opp mellom halv seks og kvart over seks, så egentlig sov jeg lenge i dag, hahha. Har ikke SD- minnekortleser på denne dataen, men tenkte å kjøpe en ekstern når jeg stikker til Corpus Christi; derfor stjal jeg kind off de fleste bildene fra Olav.

Hadde litt sånn der et eget hotellrom i NYC; eneste jenta you see. 

Dette bildet er egentlig så internt som det kan få blitt; jeg og resten av folka gikk feil i NYC, så later når jeg og Olav tok bilder, gikk alle i fra oss .. hahha, vi kom for sent til et lyskryss; meeeen så kom vi til Apple store - gikk hele veien for å kunne sjekke inn på facebook.

Hahha, så følte jeg meg forresten maks badass når jeg gikk over på rødt lys i NYC gjentatte ganger.

Jeg er glad jeg ikke er topplisteblogger - da hadde jeg kanskje følt at jeg skyldte dere noe. Folk etterspør til og med bloggen min - wow, trodde aldri det ville skje. Har vært en smule opptatt i det siste med og gjøre ingenting - ingenting inneholder blant annet en tur til New York, flytte inn til vertsfamilien min her i Texas (var nesten 40°C her i dag) og ha et sosialt liv. Jeg har utrolig nok det også her nede. .. og å svare på det jeg kvalifiserer som idiotiske spørsmål - ei i kjemi- klassen min stilte dette spørsmålet helt seriøst "How old are you?" "Seventeen." "When you go back to Norway, will you still be seventeen?" De andre lo en smule av hun, ehe - men Andee er grei uansett.

Kommer et innlegg om New York straks - seriøst, utsikten fra Top of the Rock er det mest fantastiske jeg noensinne har opplevd. Óg .. bare for å være mean, really - jeg har sett the Empire med mine egne øyne; ja, vi prater Gossip Girl her.

Vertsfamilien min synes jeg er sær fordi jeg ikke går med sko inne, ikke er vant til og ha skoene på rommet mitt - og fordi jeg utrolig nok bruker og spise med kniv og gaffel. Ja, så sa de noe om at de trodde det kun var kinesere som ikke gikk med sko inne, hahha, jeg er deres lille kineser, lol. Så er alle her utrolig søte, på homecoming kampen på fredag ville jeg ha nachos uten ost; basically chips, altså - så vi bare hoppet over køa og gikk inn bakveien, så José fiksa det. For free, til og med.

Første skoledag gikk jeg meg bort, skulket andre timen ooog .. gikk meg bort igjen. Skulket ikke egentlig, mamma - jeg fikk omvisning første og andre time av en fyr, så hadde jeg egentlig ikke så sykt lyst til å komme inn i klasserommet første skoledag tretti minutter for sent, så vi bare pratet i gangen i stedet - og gjemte oss i trappa, så var vel egentlig skulking. Bra start? ahha.

Timeplanen min;

1) Physics

2) US Government

3) Web Technology - favoritt fag, tross at jeg kan det meste fra før, lol.

; har A-lunsj, så jeg har det omtrent her, ehe.

4) English IIII

5) Chemestry - liker folka i denne klassen, hahha - og alle elsker Ms. Keys.

6) Algebra II

7) US History - Coach Wymann er lærer, og han har action figurer på pulten sin, høhh.

Liker de fleste lærerne mine - rådgiveren skrev ut timeplanen min og bare "Uhm, I don't like that teacher," så skiftet hun til noen andre på tre fag, hahha. Alle sier jeg var heldig med lærerne, så tipper det var like greit.Jeg fikk forresten fikset det så jeg er senior - fordi jeg vil delta på graduation med kappe og hatt - det er så fremt at jeg består TAKS, though.

Agendaen for dagene er fulle med alt og ingenting, må jo møte alle og enhver før man stikker på andre siden av jorda. Begynner for å være ærlig og bli lett lei av at alle stresser om alt, jeg kommer faktisk tilbake. Tror nesten jeg tar hele opplegget for chill, hahha. Ingen vet hvor mye jeg trenger denne turen. 

Har forøverig vært på besøk hos mormor og beste i dag - jeg fikk meg dollar $! Jeg har utrolig nok aldri sett ekte $10- og $20- sedler før. Var koselig det altså, kommer til og savne de når jeg stikker nå straks. Senest om en uke, oioioi - visumprosessen som forsinker det hele, om ikke hadde jeg vært i statene nå.

Jeg og lillebror har forresten tatt bilder i dag - nærmere tretti slike du ser nedenunder. Glad i deg lillebror, tross at du siklet på meg i dag.

Sletter alle innlegg og fikser designet i dag! Derfor det ser heeeelt forferdelig ut i mellomtiden.

Heihei, dere! Da har bloggen blitt noenlunde oppdatert med varme farger, bilder av megmegmeg i header og sidebar - og på toppen av det hele er gamle innlegg offisielt slettet. Innså nettopp at jeg da må oppdatere på nytt om hvorfor jeg har denne bloggen. 

Advarer dere fra square one - dere kommer til å bli fôret med web- kamera bilder og tekst innlegg. Aner ikke hvor regelmessig jeg kommer til å blogge når jeg drar til statene heller, though så blir det vel mer variasjon enn det var på denne bloggen tidligere, der jeg kun blogget om jeg døde etter ny musikk.